HELLO DARWIN!

If there is anyone out there who still doubts Anders’ idea about push-biking from Adelaide to Darwin, who still wonders about if the two Norwegians will make it to Darwin or not, who still question the power of doing things your own way, today is your answer.

It’s the answer told by all the stages between Adelaide and Melbourne, between Melbourne and Sydney, between Sydney and Brisbane, between Brisbane and Rockhampton, between Rockhampton and Townsville and in the very end, between Townsville and Darwin.

It’s the answer told by 7000 kilometres and 109 days of constantly pushing limits, further than ever before.
It’s the answer of guys who will do the walk, and not just talk the talk.
It’s the answer of taking big risks and overcome them all.
It’s the answer of being the performing players in a big team.
It’s the answer of their big dream, Darwin.

High stakes, small margins. It has all worked out, almost perfectly. They have reached Darwin – the journey has come to an end.

DAG 109

De greide det! (Så klart)

Først en liten oppsummering av dagens etappe, den aller siste. En toast og litt drikke til frokost og de er på veien, farvel til Adelaide River, øynene låses på neste og siste by som er 114 kilometer unna, Darwin. Været er aldeles nydelig, akkurat sånn man forventer av Australia. Sol og varme gir solkrem og svette. Trafikken begynner å hope seg opp og veiskulderen er så liten at det er farlig å sykle rett og slett. Anders tenker at hvis det skulle ende med en påkjørsel så nære målet så får det bare bli sånn. Han stoler blindt på bilistene som kommer bakfra, akkurat som han har stolt på de ti-tusenvis av andre bilene som har passert dem til nå. De stopper på en bensinstasjon og fyller på med sukker (brus) og sykler videre. De store ‘road trains’ suser forbi med 200 kuer ombord og eimen av kumøkk henger i luften de neste 500 meterne. De er fortsatt på landet. Anders kjører på litt i perioder for å bruke kroppen en siste gang, mens Lasse tar seg god tid, forskjellige taktikker på siste etappe. Kroppen til Lasse er bly i følge han selv, Anders smiler for seg selv og tenker ‘smerte har aldri drept noen, men ære varer evig’. Ved to mil igjen stopper Anders for rutinemessig venting, han sjekker mobilen og der står det: «punktert!». Meldinger er selvfølgelig fra Lasse og den er sendt for 30 minutter siden. Anders snur på femøringen og krysser firefeltsveien med livet som innsats og freser avgårde sørover. Etter en stund møter han Lasse syklende og Anders tenker «jøss, har han skiftet slange så fort, kan ikke stemme». Lasse sykler på det letteste giret og framdekket er paddeflatt, han sykler på felgen. «Du må skifte slange og dekk» sier Anders bestemt og litt sjokkert. «Vurderte å skjære opp hele dekket» svarer Lasse. «Eh ja….» tenker Anders før han skifter dekket i rekordfart, han har faktisk gjort det før på turen og er nå fagmann. De siste 25 kilometerne går opp og ned i tempo, de stopper ved Charles Darwin-skiltet og tar de obligatoriske bildene. Så sykler de inn til Hilton og sjekker inn. 109 dager, 7000 kilometer, 25 hviledager, -15 kilo hver.

Anders har jobbet så hardt. Så mange timer, dager og måneder fylt med tanker og forberedelser før avreise hjemme i Norge. Deretter så mange timer, dager og måneder på sykkelsetet. Og så, er det slutt. Helt plutselig, og han er nesten litt uforberedt på det hele, ironisk nok til å være han. Turen er over.
Lasse har kanskje jobbet enda hardere på sykkelen. Etter så mange timer, dager og måneder med sykling kan han endelig innkassere premien for den enorme prestasjonen kalt ‘Adelaide – Darwin på sykkel, halve Australia rundt’. Hvem hadde trodd det på forhånd? Kanskje ikke så mange, men Anders var hvert fall en av de med troen, foruten Lasse selv. Uten tvil.

Den helt utrolige reisen for de begge startet i Adelaide 2. November 2016 og de husker dagen krystallklart den dag i dag. Montering av sykler rett utenfor hovedinngangen til flyplassen og så ut på veien med en gang. Siden har det gått slag i slag og de minnes at starten var brutal og lærerik. En tidlig kneskade på Anders satt en stopper for fremdriften og han husker tydelig at han tenkte turen var over før den hadde startet. Det føltes bittert og det hadde vært pinlig. Smertene var store og to dager med skriking og sykling ble avbrutt av to hviledager og legebesøk.
Videre gikk ferden da kneet var bedre, hver frokost og lunsj bestod av tunfisk på boks den første måneden. Litt av et kosthold. Kulden som møtte dem om nettene hadde de ikke kalkulert med og flere netter holdt de på å fryse ihjel. Guttene holdt varmen ved å ligge rygg mot rygg med alle klærne de hadde med seg på. Det skulle gå over én måned før natt-temperaturen var slik at de fikk sove behagelig. Første målet var nådd da de syklet opp den siste broen inn til Melbourne og skyskraperne ønsket dem velkommen. En fantastisk følelse og et urbant syn som varmet hjertet etter uker med kumøkk og fluer langs veien. Dette var første bevis på at guttene hadde noe i Australia å gjøre, kunne de sykle 1000 kilometer så kunne de sykle 7000 også. Ting tar bare litt tid. I fare for å liste opp hele turen på nytt så stopper de der, la oss heller høre litt generelt hva de nå sitter igjen med.

South Australia ga varme personer, motvind og erfaring. Victoria ga første oppnådde mål, stive lår og belønning. New South Wales ga villmark, gjensyn og motbakker. Queensland ga service, gamle venner og varme. Northern Territory ga hauker, flom og motellrom. Fem av seks Stater er besøkt og på dørterskelen til Darwin klarer de ikke å velge en favoritt-Stat.

Det har kostet blod, svette og tårer. Det har vært krevende langt over normalt, men utfordringen ga dem akkurat det de ville ha. De ville kjenne på utmattelse, for når var det utmattet sist i det vanlige liv? De ville kjenne på hvordan det er å være skrubbsulten, for når var de det sist i hverdagen i Norge? Følelsen av å ikke ha mer krefter igjen, men det er 30 kilometer igjen å sykle, hvordan føles det å være helt på stålet? De fikk kjenne på alt dette og de overlevde helt fint. De har hatt ‘ute-time’ hver eneste dag, hele dagen. De har kjent på den friske luften fra innerteltet åpnes til det lukkes. Det har vært en stor naturopplevelse å sykle halve Australia rundt, vel så mye naturopplevelse som alt annet. Lydene, lukten, luftfuktigheten, utsikten, varmen, kulden, regnet og vinden. Alle dyrene, fuglene, insektene og reptilene. Disse er over alt og de er der hele tiden! Hvordan det er og IKKE høre konstant gresshoppe-sang, vet faktisk guttene nesten ikke hvordan er etter 4 måneder i Australia. Og komme hjem til Norge og IKKE finne en stor frosk på toalettet kommer til å være uvant.

Ved å sykle halve Australia rundt fikk de den unike muligheten til å bli kjent med de delene som færre og færre turister ser eller stopper ved. Guttene stopper i bygda med 100 innbyggere og én mini-butikk. De sover i veikanten på 1600 meters høyde og har de eneste billettene til solnedgangen. De møter fortapte sjeler og ser hvordan de lider i det stille og tilsynelatende skjulte. De ser hverdagen til de som bor i bakhagen til Australia og har minimalt av alt og særlig vann. Alle disse inntrykkene gir dem en bredere horisont og man kan neste si de har vært på en dannelsesreise, den kom i så fall farlig sent.

Når de tenker på hvor amatører de var de første ukene, og hvor rutinerte syklister de nå er etter fire måneder, ja da får virkelig utrykket ‘extreme makeover’ en mening. Fra å være klumser på sykkel i Adelaide er de nå kunstnere på to hjul i Darwin. Forvandlingen kan vanskelig beskrives, men den har vært mye større enn de selv kunne forestille seg. Fra hundre til åttifem kilo, hver seg. Fra kontor-stol-kropp til sykkelritt-kropp. Fra en urban hverdag med blå-trikken i Oslo som største hinder, til milevis med asfalt og sykkel hver eneste dag. Fra Norge til Australia. Og for en reise det har vært. Med alle forbehold om store ting de har opplevd tidligere i livet, dette har vært en av de aller største opplevelsene i deres liv. Om de ikke forstår det nå i kveld så vil de forstå hva de har gjort ved en senere anledning. De har skrevet et stykke historie i deres eget liv. De er små legender i en stor verden hvor andre prestasjoner og hverdagshelter er mye viktigere enn deres egen. De la seg aldri ned og sa aldri nei, selv ikke i 45 grader og med dobbeltsyn, å feile var ikke et tema. «Det er bare å komme seg i mål nå» er kanskje det Anders har sagt oftest under etappene, med et klart hint om at her ute i villmarken kan de ikke bli værende, så tråkk på Lasse. Og de har tråkket hele veien.

Tusen takk! Mange takk!

Det er en rekke personer som skal takkes.
Uten støttehjul på syklene hadde de ikke klart det. Et unikt team bestående av mange gode sjeler hjemme i Norge og noen i Australia.

For at de fikk muligheten og permisjon innvilget takkes arbeidsgiverne til Lasse, Fabian og Espen. Og arbeidsgiveren til Anders, Harald. Muligheten de ble gitt tok de vare på. Takk for fleksibiliteten og forståelsen!

For at de har hatt utstyr og midler av topp kvalitet takkes de tre sponsorene:

ÅRNES SPORT ved Svein og Sport1. Takk for alt fra sko, trøyer, hansker, soveposer, verktøy, etc. Alt man trenger på en sykkeltur. Like viktig som utstyr fikk guttene også tips, triks og råd om sykling. Ikke minst lærte Svein dem å skifte slange og dekk på sykkelen bare to uker før avreise. Noe de aldri hadde gjort før (!). Årnes Sport var en uvurderlig hjelp før avreise og en god supporter på Snapchat underveis. Takk!

RUN4.NO ved Torbjørn. Takk for sykkeltricot, sokker, jakke og trøye. Å se bra ut på veien er noe guttene foretrekker og med Run4.no på laget var det ikke noe problem. Heller ikke garantien mot gnagsår ble brutt etter 7000 km med sokkene fra Run4.no. Å sponse guttene på kort varsel og ikke minst få sendt utstyret til korrekt caravan park i Australia til første etappe var imponerende. Det ga en kick-start på reisen og de flotte klærne ga en boost på at de nå var ‘ekte’ syklister.
Takk!

NORSK PENSJONSSPAR AS ved Kurt. Takk for finansielle midler øremerket til mat. Kurts omtanke for at guttene ikke skulle sulte på turen ga Anders og Lasse en sparebøsse de tok av når de skulle belønne seg selv med god mat etter lange og harde etapper. Tross et vekttap på 15 kilo hver så har de aldri sultet. Midlene fra Norsk Pensjonsspar AS ga handlingsrom og muligheten til å belønne seg selv. Takk!

Enkeltindivider skal takkes og i fare for å glemme noen, listes de opp allikevel:

Per-Ove, Anders sin far. Uvurderlig støtte på ruteplanlegging underveis samt uoffisiell leder av operasjonssentralen på Årnes som opererte 24 timer i døgnet med værvarsler, OBS-varsler og nød-kommunikasjon på GPS. Enestående. Takk!

Dave, mannen de møtte tidlig på reisen i Nairne i South Australia. Anders og Lasse satt utslitte på fortauet og hadde ikke tak over hodet for natten. Dave tilbød tak over hodet, øl og frokost dagen etter. En rekke tips ble plukket opp av guttene fra Dave i løpet av dette korte bekjentskapet. Dave ble en god supporter som fulgte med på guttenes reise helt til Darwin. Takk!

The Bike Butler, service-mannen i Brisbane som kjørte 20 mil for å overrekke Anders et nytt hjul. Reddet på mange måter turen da Gympie var en by uten sykkelbutikk og en retur til Brisbane hadde vært alternativet. Han var særdeles service minded og lånte guttene bilen sin da de skulle til Stanthorpe i julen. Takk!

Phil i Rockhampton som driver sykkelbutikken Different Cycles. Han kjørte 115 kilometer etter guttene for å gi Lasse sitt hjul og eiker sårt trengende service. Igjen, uten denne storsinnede servicen ville guttene ha måtte returnert til Rockhampton. Takk!

Hanne & Janus, Anders søster og svoger. Lege-teamet i Norge stod på pinne til alle døgnets tider, ingen spørsmål om kroppen og helse var for små til å bli besvart nøye og raskt. Takk!

Trine, Lasses søster. Fysioterapeuten som var raskt på pletten når kroppen var sår og vond, tips om behandling, produkter og øvelser ble raskt gitt til guttene så de kunne fortsette ferden. Takk!

Mali, Anders kjæreste. Kort og godt fordi det skal noe til for å la kjæresten dra bort flere måneder bare for å sykle. Girlfriend of the year. Takk!

Courtney & Hannah, Tim & Tracey and Clayton & Tania. Thank you for hosting us and treat us as special guest. You made our trip in Australia even better, we felt welcome to your homes. Thank you!

Leserne, uten leserne av bloggen – ingen blogg. Takk for at dere klikket dere inn hver dag og gjorde guttenes tur til en del av deres hverdagsrutiner. Dere inspirerer guttene og gir dem motivasjon. Dere er alle spesielle. Takk!

Det kommer et par blogginnlegg til selv om turen er offisielt over. Vil du ha med deg bonusmateriale så titt innom bloggen de neste dagene også. Vil du helt tett på guttenes siste timer i Australia så sjekker du dem ut på Snapchat og Instagram: AWESOMESTRALIA

I dag er det lørdag, fyll opp glasset med det du liker best og skål med guttene! Winners gonna WIN! Vær med på vinnerlaget!

Awesomestralia – a normal life is boring