DAG 102

Fredag kveld spiser de god mat på vertshuset i Renner Springs. Stedet har ikke mobilsignaler og neste plass langs veien er Elliot. Rett før avreise klokken syv lørdag morgenen kommer guttene i snakk med eieren av bensinstasjonen. Han spør om guttene skal nordover og til Elliot. Det skal de. Han advarer på det sterkeste «don’t camp there, just don’t. Don’t trust people there». «Okeeey» tenker guttene og ettersom to uavhengige personer nå på 24 timer har advart sterkt mot Elliot så er det en advarsel å ta på alvor. Hvis dere parkerer syklene der så er hjulene borte med en gang, selv lastebiler mister alle dekkene sine hvis de parkerer i Elliot over natten, fortsetter advarselen å lyde.

De sykler av gårde og det drypper fra himmelen stort sett hele tiden, men ikke kraftig. Det er overskyet, tretti grader og litt motvind. Det er bare 90 kilometer på timeplanen så sånn sett har de all verdens tid. Men, ‘wet season’ har fått navnet av en grunn og de er fortsatt midt i tidsperioden for denne sesongen så det er ingen grunn til å somle. Den grå himmelen foran dem blir mørkere og mørkere og sikten dårlig, regnet øker i styrke. Så åpner himmelen seg. Sikten reduseres fra milevis til metervis, Anders kan ikke se Lasse som kommer bak før han er bare et par hundre meter unna. Det sprutregner, asfalten fungerer som bunn i et grunt basseng og veikanten oversvømmes. Ingen av dem har skjerm på forhjulet, men akkurat nå hadde det ikke gjort mye fra eller til. Rekord-regn for guttenes del på turen så langt. De sykler videre som ingen ting har skjedd og er ekstra påpasselige når biler og lastebiler skal passere. Det lukter vannplaning lang vei når bilene har 130 kilometer i timen under disse forholdene. Anders slår på rød-lyset sitt bak på sykkelvesken som et enkelt lite HMS-tiltak selv om det er midt på dagen.

Det tunge regnværet gir seg etter et par mil og nå har de for første gang fått kjenne på det alle snakker om, regnet. Det lysner litt opp inn mot Elliot, kun få dråper faller, men absolutt alt er søkkvått fremdeles.

Ettersom det er uaktuelt å campe i telt i Elliot så går Lasse inn på den lokale puben og spør om de har motell-rom ledig. Det har de ikke i det hele tatt selv om det store skiltet på taket sier «hotel». De kjøper litt ekstra forsyninger og blir enige om å campe 20 kilometer nord for Elliot på en rasteplass. 2 ekstra mil er ikke noe problem, klokken var bare 14:00 da de ankom Elliot og dessuten blir søndagens etappe kortere hvis de legger ned litt mer enn planlagt denne lørdagen.

Hvorfor er Elliot et så fælt sted tenker kanskje noen? Vel, det vet ikke guttene alt for mye om, men de observerte litt den korte tiden de var der for å spise lunsj utenfor en bensinstasjon.

Du sykler gjennom Elliot om 3 minutter, du kjører gjennom Elliot på 1 minutt. Allikevel rekker du å se mellom 5-10 aborginere som åpenbart ikke lever i nærheten av det gjennomsnittlige pensjonist-livet. En tydelig forstyrret og skadet for livet eldre herremann tusler bort mot Anders og prøver å si noe, men det er bare lyder, ikke engelsk og ikke hans morsmål. Han ser ut som en uteligger og det kan virke som den posen han holder i hånda er det han har her i livet. De står under taket på bensinstasjonen sammen, Anders følger årvåkent med i tilfelle det skulle vise seg å være en gærning. Men, fordommene treffer ikke, han er bare en fortapt mann i et fortapt lokalsamfunn. Det er brutalt å se han bøyer seg ned og piller i den røde grusen etter sigarettsneiper. Sneipene som har litt tobakk helt innerst igjen ved filteret plukker han opp og piller ut tobakken før han dytter tobakken i munn og spiser det. Han gjør det samme med tre-fire sneiper, han spiser tobakk. Han har få tenner, en hatt, utslitt bukse og trøye og flip-flops. Så vaser han videre litt lenger opp i gata på ny leting. Helt hjelpeløs og en skjebne som ingen burde vært gitt.

På den andre bensinstasjonen i Elliot (det var bare to bensinstasjoner og en pub, that’s it). Møter de fem alkoliserte damer som henger utenfor. Ei gammal dame bærer på en six-pack med øl, det er midt på dagen og ølen er mest sannsynlig både lunsj og middag. Igjen møter de folk uten språk, det er bare lyder og skriking, tydelig ødelagt av alkoholen.

Anders og Lasse forlater stille Elliot og noterer stedet som det verste til nå, her var det synd på en rekke skjebner og de er takknemlige for det de har. Verden er urettferdig, det er hvert fall sikkert.

Awesomestralia – a normal life is boring